En oppfatning av meg

Hei igjen. Hva som skjedde videre i Stockholm var egentlig ikke så gøy, var syk siste dagen, og holdt sengen hele dagen mens de andre var på TV-innspilling. Sov endel, så på Family Guy, sov, Family Guy osv osv.

Men det denne posten egentlig handler om: meg selv.
Skrev i går en ny beskrivelse av meg selv i en av mine flere profiler på internett, og var såpass fornøyd med den at jeg poster den her og. Den representerer meg i nokså høy grad. Jeg orker ikke redigere på den, derfor står det "..... skriver dette i profilen min...." o.l.

"Jeg har mac, den er jeg fornøyd med!

Jeg går for tiden rundt i en liten depresjon, hvor jeg lengter etter sol, late sommerdager, penere og større hage, en jente ved min side (har vært single hele livet, men jeg har mye kjærlighet og by på... elns... o_O), en større harddisk slik at jeg kan skaffe meg Love Hina og Neon Genesis Evangelion (som jeg vil se om igjen), the return om Manga Mania (bladet jah) og litt andre ting. Jeg er ikke helt fornøyd med livet mitt slik det er nå, det innebærer og formen jeg er i. Jeg prøver og gå ned noen kilo, men det er jo ikke alltid lett. En runde med bokseputen etter og ha sett Bruce Lees "Game of Death" er skikkelig gøy, men bokseputen må ned, siden taket den henger i er i kjellerstuen, og det er alt for langt slag der, slik at jeg risikerer at hele taket/gulvet kommer i hodet på meg. Og jeg som endelig fant en treningsmetode som var gøy! =/

Uansett: jeg er klar over at jeg enda bare er en ussel ungdom (=p), og regner med at det vil gå oppover, jeg må bare ha tolmodighet. Jeg aner egentlig ikke hvorfor jeg skriver såpass åpent (?) i profilen min, men det er deilig og snakke ut om slike ting i ny og ne, men ofte for flaut. Syns dette er en fin måte og gjøre det på.

Syns og at jeg er litt outsider i klassen min, både p.g.a at jeg ikke har vært særlig aktiv i og bli kjent med folkene der (kjenner guttene sånn noenlunde, men fortsatt føler jeg at det er noe som mangler), og føler meg ofte tilsidelatt, hvilket kanskje kommer av et lite paranoia jeg har utviklet over en altfor lang periode med mobbing på barneskolen (jentene som gjorde har aldri snakket ærlig med meg om det, selv om vi var/er "venner." Når jeg sa til dem i 10 klasse elns hvilket helvete jeg opplevde det som, lo de det vekk. "Tok du det seriøst!?" Vel, kommentarer som "du er så ekkel" repetert opptil flere ganger om dagen ofte hver dag hele uken går innpå en. Jeg kan aldri helt tilgi de jentene før de faktisk er ærlige overfor meg (og dem selv!)

En annen ting er at jeg føler at ingen egentlig har kjempelyst til og være med meg (ha lag med ....... som vi sier her), alltid om noe skal skje/noen skal gjøre noe, må jeg spørre om og bli med. Jeg blir aldri (ihvertfall MEGET sjelden) spurt om og være med.

Jeg bruker som regel dagene hjemme, der jeg hører musikk, ser anime, kjeder meg osv osv. Ikke har jeg jobb heller... helvete....
(har hatt fast jobb i tre år, så flytter vi - then; nada...)

Dette syns jeg er ganske deilig og få ut, uansett om folk leser det eller ikke, jeg vet at de/dere KAN lese det, hvilket hjelper. Jeg blir ofte litt emosjonell, som regel er det verre enn jeg selv tror (håper jeg da!), men alikevel, jeg føler meg ikke helt akseptert...

Ah well. Det er meg. Som regel. Av og til ihvertfall. Nei, faktisk: det er meg -NÅ!- Imorgen er jeg en annen."