This one is for you Thomas.
For tida er eg litt blå og delvis deprimert. På skulen er ting så som så, har hatt nokre prøvar som gjekk i dass, og følar meg ikkje som ein del av noko "gjeng" i klassen; sitt ofte litt for meg sjølv å driv med mitt. Ikkje vonde ord om klassen min, bare at eg har ikkje nære venner der. Ikkje veit eg om det er fordi eg ikkje "passar inn" eller berre fordi eg ikkje sjølv tar kontakt, men kunne tenkt meg ein person i området eg kunne snakka med åleine om ting, blir så fort at ein må vere ein "gjeng" for å gjere noko.
Har tenkt ein del på spørjemålet "er du nokon sin favorittperson?"
Det er ikkje det at eg trudde det før, men eg blei på ein måte bevisst på at nei, eg er nok ikkje det. Eg trur ikkje at alle mislikar meg, men eg trur heilt ærleg at ingen ser på meg som deira favorittperson. Klart, det kjem litt ann på definisjon og lignande, men alikevel (om nokon følar at de treng å seie noko; neida, det går bra.)
Ellers har eg, som dei fleste lesarane no veit, fått meg ny telefon som eg er nøgd med. Ein stk. Apple iPhone. Fungerar fint.
Det var eigentleg det. Ville berre skrive ned nokre tankar for tida, eg har godt av å konkretisere dei, trur eg.
4 kommentarer:
Jeg synes ikke du skal tenke så mye på det spørsmålet. Min egen følelse på det er at det er vanskelig, om ikke umulig å se for seg selv som noens favorittperson. Noe av det har med at andre ikke ser deg på den måten du ser på deg selv.
Jeg klarer ikke å se for meg som noens favorittperson, for jeg vet at de har andre venner, som jeg overbeviser meg selv om at de liker mye bedre enn meg, fordi de er mye kulere enn meg osv. Eller at man føler at den personen man virkelig ser opp til sikkert ikke ser tilbake på meg som en like god venn som det jeg ser på vedkommende. Fokuser heller positivt på de vennene du har og ser opp til. Det prøver jeg.
Jeg har mange venner jeg synes er fantastiske mennesker som jeg er utrolig glad for at jeg har blitt kjent med. Mange har betydd veldig mye for meg i forskjellige situasjoner, og da spiller det ikke så mye om den personen ikke ser på meg som sin favorittperson, for alle har sine egne personer de ser opp til, tørr jeg påstå. =)
Du, din Apple fanboy! n_n
Lolol macfag!
Pfft, ikke vær trist, det er ikke så viktig å være noens favorittperson, imo. Tror egentlig de færreste tror de er det. Dessuten, hvor lett er det å si hvem din favorittperson er? Folk liker forskjellige ting med forskjellige folk. ^^ *ramble i vei uten å ha noe fornuftig å tilføye*
Livin' in the sunlight, lovin' in the moonlight, having a wonderful time?
Hmm, det du skriver vekker til ettertanke. Som du skriver er jeg enig at man antagelig ikke alltid er noens favorittperson, likevel tror jeg fullt og helt på at man i gitte situasjoner er noens favorittperson. F.eks er du en av mine favorittpersoner i familieselskap, jeg har det alltid gøy når jeg prater bullshit med deg. På samme måte tror jeg også at uansett hvor nær man er noen, vil ikke den personen alltid være ens favorittperson. Ta f.eks gifte mennesker, jeg våger å påstå at man ikke hver dag liker den personen man våkner opp med like godt. Det viktigste blir dermed ikke å være noens favoritt person. Men det å ha mennesker rundt seg som er glad i en, og som man selv er glad i. Og det vet jeg Gunnar at det er mange rundt deg som er i deg!
Jeg skjønner forøvrig fortsatt lite av min mac ift. lokalsendinger, for det er bare der problemet kommer til tross for at det er ferdig nedlastet.
Agnes:)
Eg trur det er mykje sant i det du seier, Agnes. Det er eit spørsmål som ikkje bare kan stillast, det må mest være i ein kontekst, og eg har slik sett fleire forskjellige favorittpersonar i gitte kontekstar, og dykk 3 er alle på ein måte mine favorittpersonar.
Patrick:
[ ] Tits
[ ] GTFO
(things that bother you, never bother me!)
Thomas:
Mykje sant i det du seier og. Ein kjenner jo tross alt seg sjølv best, både dei positive sidene og dei negative. Det er nok ein evig kamp for å være kulare, finare, snillare osv som mange kanskje opplever. Ein slags ond syklus, kan ein seie. Eg trur i alle fall at mange (meg sjølv inkludert) gjerne ville sett høgare standardar til seg sjølv og våre ein litt betre person (litt hyklerisk.)
Legg inn en kommentar